For hele menneskeheten er et alternativ historiehistorie, som ser for seg en verden der russerne kan nå månen før romprogrammet USA. Det handler om håp og høye ambisjoner, men kan Apple TV + -dramaet nå sine egne mål?
For hele menneskeheten stjerner mange mennesker. Det inkluderer Joel Kinnaman (Drapet) som Ed Baldwin, Michael Dorman (Daybreakers) som Gordon Stevens, Wrenn Schmidt (Reservasjon) som Margo Madison, Sarah Jones (Banen) som Tracy Stevens, og Shantel VanSanten (Guttene) som Karen Baldwin. Det er et show som skinner et lys på astronautene, ingeniørene og deres familier når USA utvider synet på stjernene ettersom det globale romløpet aldri kom til en slutt.
Det tar ikke lang tid å se det For hele menneskeheten er godt laget. Produksjonsnivåene er toppnivå, noe som bør forventes ettersom Apple ikke ser ut til å holde igjen i denne forbindelse for noen av programmene. Det er kanskje ikke så grandiost som noe sånt Se, eller rart som Dickinson, men dette er ikke ment å være.
Dette er et drama om håp, i kjernen, om hvordan hendelser kan forandre hele verden og dens mennesker. Serien starter med at hele verden i hovedsak ser på en videosending av den første personen som setter foten på Månen. Men det er ikke Neil Armstrong, men snarere en russisk kosmonaut. “Red Moon” viser det russiske flagget som er plantet på himmellegemet, og “jeg tar dette skrittet for mitt land, for mitt folk og for den marxistiske / leninistiske levemåten. Å vite at i dag bare er ett lite skritt på en reise som en dag vil ta oss alle til stjernene, ”snakket av kosmonauten som tar det første skrittet på månen, er en sterk avgang fra“ Det er ett lite skritt for mennesket, en gigantisk sprang for menneskeheten ”snakket av Armstrong i vår tidslinje.
Det kan være lett å si at det er altfor dramatisk rett utenfor porten, men jeg tror det ville være litt urettferdig. Det er definitivt alvorlig, men det passer i tråd med hendelsene som finner sted. Den viser en serie "nesten øyeblikk" som USAs romprogram har hatt gjennom årene, ikke bare savnet den første mannen på månen, og hvordan de prøver å komme seg etter det.
Som et resultat blir det amerikanske romfartsprogrammet sett på som underdog, og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Den første episoden prøver å stole på det håpet, men det den egentlig kommer ned til er konkurranseevne. En kjøretur å være "først" i noe meningsfullt som vil vare gjennom vismennene. For å slutte å bli slått av "den andre fyren".
Den første episoden driver det hjem. Heldigvis gjør det det med verdig dialog og sterke forestillinger over hele linjen. Kinnaman skiller seg spesielt ut som Baldwin, en mann som var så nær å lande på månen i en Apollo 10-kapsel, men "det var ikke hans oppdrag". Kinnaman gjør det helt troverdig at han har hatt noe viktig, noe viktig, tatt bort fra ham.
Det samme kan sies for Dorman og Schmidt og VanSanten. Virkelig, alle her setter inn arbeidet, og heldigvis holder ikke manuset dem tilbake. Det er nok følelser her til at det hele er verdt å se på.
Showets produksjonskostnader og virkelige interessante biter kommer fra draktedeler. Det hele er veldig fint å se på på alle riktige måter.
Alt du virkelig kan be om fra en første episode av en serie er noe du kan holde på, noe for å drive deg inn i resten av sesongen. For hele menneskeheten gjør det, så vidt jeg er bekymret. Å se det globale romløpet fra denne alternative historien er som standard interessant, men manuset og karakterene og skuespillerne gir mer til alt, akkurat som det skal.
Hvordan resten av serien vil vise seg, med "slå den andre fyren" mentaliteten gjennom hver episode, gjenstår å se. Men selv om det kan føles noe overdramatisk i deler, er disse elementene korte, og resten av showet holder sitt.
I tillegg kan du ikke ta noe bort fra den ganske fantastiske måten den første episoden avsluttes.
På den andre siden av mynten er det en innvandrerhistorie som spiller mest i bakgrunnen, som riktignok føles litt malplassert. Samtidig er det åpenbart at dette kommer til å spille en stor rolle på et tidspunkt nede i veien, i påfølgende episoder. Ved første rødme føles det imidlertid som tilfeldig.
Her er å håpe det forblir slik.
